Hei, her kommer litt nytt fra Singapore-folket.
Vi har flyttet siden sist, ble kastet ut der vi bodde gitt, condo'et ble solgt, fordi eieren skulle pusse opp (mystisk nok, for det var dritfint der) og leie ut til enda mer uhyrlige priser. Det er helt bonanza i boligmarkedet (her også). Så ut på husjakt igjen, hurra. Men vi ser det som hell i uhell, vi har funnet er herlig sted, som er fantastisk for barna (og oss voksne også). Slitsomt å flytte en gang til, men det er en hel måned siden, en evighet, så det er fullstendig glemt nå.
Begynner å få et liv på beina her nå.Vi har som gode expat'er fått en maid i huset, Mae, som er kjempeflink, fra Filippinene, lager god mat, snill, vasker ikke alt for mange hvite klær rosa, bare noen. Veldig blid og søt, ikke for søt, man er jo ikke født i går heller. Hun trodde nok de første to ukene i sin tjeneste at hennes Madame (...meg! Og Henrik er Sir..jadajada) var alkoholiker i siste stadium, for jeg har lagt meg til vanen å drikke Perrier-vann, på grønn flaske, og vann drikker man jo ofte, ikke sant? Etter et par uker sa jeg tilfeldigvis at jeg sa at jeg ville ha Perrier til middagen, hvorpå hun sa, "Oh, you want your liqeuor?".
Dagene går til skole, jobb, helg, vips vips. Masse moro å finne på for barna, vi er på alt mulig rart, sist helg i Jurong Bird Park, så et flott ørneshow, jeg ble nesten meid ned av en ørn (!) og barna stod og matet små fargerike fygler som satt på hendene deres. Riktignok ikke det smarteste i verden, skjønte vi etterpå, her i fugleinfluensa-delen av verden. En gang i uken går jeg en 12 km tur i jungelen sammen med et par norske damer. Utrolig flott. Vi blir dyvvåte av svette, dryppende, en treningstur i virkelig nydelige omgivelser. Ganske eksotisk, for vi ser metern-lange øgler (heldigvis noen redde pyser), apekatter (ikke fullt så redde, vi må passe på vannflaskene våre), skilpadder i vannet - og maur på størrelse med epler, ja OK, druer da. I hvert fall store, tramper av gårde. Virker ikke så eksotisk når vi går der, sånn er det jo, blir litt mer sånn "Å, en apeflokk". "Mm". Så snakker vi videre.
Linnea har vunnet over seg selv til gangs, hun har jo slitt mest av alle i starten her, og mange tårer er felt. For bare noen uker siden sa hun gråtkvalt at "mamma, jeg vil pakke et av svømmebassengene i kofferten og reise hjem!" (tydeligvis noe som holder henne her også, da). Men når de siste par ukene har vi sett en forvandling av dimensjoner. Hun ble Star of the Week forelden, en ukentlig utdeling fra rektor til noen av elevene som har fått til noen spesielt, fordi hun begynte å kommunisere masse på engelsk, først via at hun skrev lange historier om dinosaurer og hester i skoletimene, og så begynte å snakke for alvor. Og så klart, engelsken er èn ting, men SMILET ble skrudd på, også på skolen. Men nå har hun det bra, det er vi selvsagt fryktelig glade for.
Aurora har det bra, hun har jo hatt det fin hele tiden, og koser seg veldig med sin norske bestevenninne Anna. Faglig går det finfint med begge jentene. Henrik trives på jobben, men både Henrik og jeg har våre ups and downs, det er sikkert. Heldigvis ikke samtidig, altså down'ene. Trikset er bare at den som er nede drar den andre opp og ikke omvendt, skjønner? Alt er på mange måter perfekt her (bortsett fra savn av familie og venner!), men allikevel. Careful what you wish for, you might get it. Vi går liksom hele tiden og kjenner etter om vi har det veldig bra, fordi det skal det jo være. Men hvor ofte gjør man det hjemme? Dessuten kjenner vi ikke en eneste expat-familie som ikke har det tilsvarende i starten, vi er visst ikke så originale.
Og så Adrian, da, vår lille herlige, glade gutt. Han starter gjerne dagen med et juhu, synger når han er glad, og han synger mye (gjerne høyt også, farsarven), ofte det vi kaller Heisapeisa-sangen. Den går noe sånt: "heisa peisa, leisa deisaaa, heisa meisa peisa" osv. Styreren i barnehagen lurte på om dette var en tradisjonell norsk folkesang, siden han sang den så ofte, og så tydelig intonert. Not really, no. Noen ganger blir han litt sinna, og en dag fortalte han at han spyttet på jentene i barnehagen. Sjarmerende trekk, håper han velger en annen strategi som voksen. "Jæi liter (liker) itte jentene, jæi liter bare duttene (guttene). Og Aurora og Linnea. Så da pytter jæi på jentene".
Men altså, Adrian. Vi fikk en veldig dårlig nyhet for bare tre dager siden. Jeg var på sykehuset med ham, fordi han hadde småhaltet litt innimellom noen måneder. Vi ble på sykehuset i seks timer. Først barnelege, så ortoped, så røntgen, så ortoped igjen, så barneortopedisk spesialist. (Seks timer var lenge, men snakk om effektivt sykehussystem). Det viser seg at han har noe som heter Legg Calve Perthes disease. En sykdom med legenavn foran og disease etter, tyder på dårlige nyheter, eller hva. En sjelden hoftesykdom, som gjøre at hoftekula blir ødelagt. Det skjer uten kjent årsak, har pågått i minst et halvår, og kan ikke kureres. Dvs. det kommer til å hele seg selv med tiden, kroppen ordner opp, og behandlingen er å gjøre helingen så god som mulig og skadene på en svak hofte så små som mulig. De gode nyhetene er at han trolig blir helt bra igjen, men det kan ta flere år, og han bør i teorien ikke bruke hoften (hoppe, løpe, gå = være barn) i mange måneder. Nemlig. Ikke særlig moro. Han har heldigvis ikke mye vondt. Det er veldig nytt for oss ennå, så vi vet ikke så mye ennå, men hverdagen blir snudd opp ned. Han kommer til å få en slags skinne på bena, kanskje i flere år. Men vi er bare veldig glade for at trolig bli helt fin igjen, det får ta den tiden det tar. Han har gode prognoser fordi han er så liten, og vi føler at vi er i gode hender mht legene her. Spesialisten var en stille, klok mann, med intelligente øyne. "You know, Mrs Scharff, we need to keep perspctive, at least it's not cancer. He'll be running again".
Håper alt er fint i vårsolen hos dere. Klemmer fra alle oss.
