Brev 1. Begynnelsen

Hei, endelig et lite livstegn.
Beklager litt sent, men vi lever da. Har kommet fint i gang, men det er jammen litt å ta tak i når man kommer en hel familie til et nytt land. Har ikke fått tatt en eneste ansiktsbehandling, er det ikke fryktelig.

Flyttelasset stod i leiligheten da vi kom, det var deilig, men det er et par ting til man trenger, gitt. Først dagen da jeg stod i leiligheten og prøvde å tenke på hva som skulle på handlelisten, ropte Linnea "jeg har bæsja!" . OK, doruller mangler vi, ja. En hatetur på IKEA og supermarkedet senere og så var køyeseng, skolepult og et par ting til på plass. Ja, her er det også IKEA, gigantisk sådan, men med de kjente & kjære kjøttbullarna (pluss karriretter og annet som det vel egentlig ble solgt mye mer av). Alt som hjemme, bortsett fra at man ikke drasser bilen full, men besørger levering hjem. Og at man heller ikke setter sammen tingene selv, men besørger at noen ordner det. Ja, ja, litt må man vel venne seg til av kulturforskjeller.

Så var det rett på skolestart for jentene, og snakk om nervøse barn første skoledag. Bleke, middels fattede. Skolen, International School of Singapore, viste seg å være veldig bra, Aurora skled rett inn fra dag to (også takket være en norsk jente i klassen som hun er bestevenn med allerede), og med en flott og dyktig lærer (Mrs Fong fra Hong Kong) og søte barn i klassen fra hele verden (den såkalt vestlige, vel å merke). Men det er klart det er tøft. Alt er jo på engelsk, ikke noe kjære mor, lange skoledager og ganske intenst. Henrik og jeg elsker disiplinen, må glatt innrømme det, fine og livlige barn som bare det, men snakk om respekt for læreren og ro i klassen!!
Linnea har slitt mer, mange morgener første dagene med "Jeg viiil ikke på skoolen, huuulk", (hvilket føles skikkelig skikkelig ille, som om vi er verdens mest egoistiske foreldre som drasser barna rundt for egen fornøyelses skyld, eh...hvilket vi jo er), men for noen dager siden løsnet det for henne også, "nå har jeg vennet meg til skolen, mamma", har en søt liten japansk venninne, og vi er helt trygge på at hun også får det bra. Hun har en fabelaktig britisk lærer og en singaporeansk assistent, Jessie, som hun henger i skjørtene til (Linnea altså, ikke læreren). Adrian begynte i en lokal barnehage, men det var nedtur, gitt. Rare rutiner, rare vokse i avdelingen, han trivdes slett ikke, så det var en lettelse da vi skjønte at vi faktisk kunne gjøre det om. Så vi sa opp og har funnet en annen barnehage, hvor de er mye snillere.

Henrik har det bra i jobb, dog (som forventet) mer jobbing enn hjemme, fornøyd med sjefen sin (dvs direktøren i Aker Kværner Singapore som egentlig ikke er sjefen hans, for han sitter på hovedkontoret i Norge, men som er sjefen allikevel - forvirret? Slik er matriseorganisering i praksis). De går godt sammen og er enige om linjene, som det heter. Henrik var ute på besøk på en svær rigg her om dagen, for å se hva de holder på med sånn liksom, i heeelt ren blå kjeledress og skinnende hvit hjelm. Snakk om kontormann.

Vi var på middag hos Auroras skolevenninnes familie forleden, de har også 3 barn, Linnea sa glad at "det er akkurat som å være i Norge, jo!". Adrian fikk lørdagsgodteri og sa "tænk ju" til norske Eva, så hos ham blir snart forvirringen total. Singapore er herlig, klimaet er ikke til å tro, leiligheten er helt topp. En fyr sa at Singapore er som en blanding mellom DDR og Disnelyland, festlig observert. Således et strålende land å ta med små barn til, her er det orden i rekkene, gitt. Mye moro å finne på for voksne også (når vi får hodet over vannet). Spennende i massevis.

Jeg var med Linnea på klassetur til Chinatown på fredag, en annen verden. I går feiret vi kinesisk nyttår på The Oriental Hotel, på en restaurant i n'te etasje med basseng og utsikt til utrolig flott fyrverkeri. Barna badet, jeg nøt min banana daquiri. Jeg sa til Henrik at det føltes veldig fint, helt naturlig i grunnen, og han mente (og ante jeg et kynisk tonefall?) at det skulle da bare mangle på tredje fineste eller noe hotellet i Singapore. Hm. Ja ja, jeg skifter nå endel bæsjebleier også (og det forferder de lokale at Adrian fremdeles bruker bleie i en alder av tre år, her stappes de på potta når det er seks måneder, de tror antakeligvis at han er litt, hva heter det, mentally challenged) men men. Men altså - vi kaver fremdeles litt med oppstarten til vårt nye liv, men det kommer til å bli finfint, det her.
Hilsen fra alle oss i Singapore